Publisert av: bentesen | mai 16, 2010

160510 – Joggetur med selskap

Da Linn ringte og spurte om jeg ville være med på «en liten joggetur med hestene» var jeg selvfølgelig ikke vond å be. Ok, så har jeg ikke kjørt Sara sammen med noen på 2-3 år, men det er jo ikke verre enn å forsøke. Med oss på turen fikk vi også Sunniva/Troll og Nicoline/Rigel, så til tross for møkkavær var vi en uvanlig stor gruppe som kjørte/red ut på tur i dag. Hyggelig 🙂

«En liten joggetur» viste seg etterhvert å bli en – vel, en litt lengre joggetur, for da vi endelig forvillet oss opp i skogen hadde vi allerede vært ute en times tid. Mye jogging for Elden og Saras del, med litt mer tempo for de to ridende. Merkelig nok er visst ikke vår «jogg» og ridejentenes «jogg» det samme? 😛 Og min jogg er forsåvidt ikke den samme som Saras var i dag heller, for hun hadde fullstendig glemt av bremsene hjemme, og gikk og trykket opp i ryggen på Linn nesten hele turen. En smule slitsomt for oss alle…

Et kvarters tid innover en noe ujevn skogsvei begynte utfordringene å dukke opp; først måtte vi komme oss over en bekk, og med vogn er ikke det nødvendigvis det letteste man gjør. Men det funket fint! Tre hundre meter lenger ned i veien ble derimot hele stien sperret av et veltet tre; what to do?

Ikke var det særlig snuvennlig med vogn der, og ikke var vi særlig lystne på å ta samme vei tilbake heller. Løsningen ble dette:

Jeg tør påstå vi har temmelig trygge kjørehester når vi kan be både den treårige unghingsten og den gamle merra på 21 om å tusle utenfor stien og hoppe ned en liten skrent med vogn på, uten at noen av dem bryr seg videre. Særlig imponert ble jeg av Elden, har er virkelig eksemplarisk å ha med å gjøre! 🙂

Da vi kom ned på veien igjen valgte vi å skille lag med de ridende, siden de syntes tempoet vårt ble litt vel drøyt i lengden. Jeg kan forsåvidt forstå det, for det er jaggu mye mer anstrengende å ri de turene enn det er å kjøre dem, selv om vi bare holdt oss i rolig jogg hele veien. Til slutt endte vi opp med en tur på 3 timer, et stk impregnerende sprek Sara som fremdeles insisterte på å trave den siste bakken opp til stallen, og noen særdeles kalde og våte kusker som bare kunne glede seg til å komme hjem til dusjen… Aldri i livet om jeg hadde tatt den turen i det drittværet aleine, men når man har selskap er alt så mye hyggeligere 🙂

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere liker dette: